Jeg savner deg (Miriams place)

Jeg savner deg

Jeg skrev dette innlegget for en god stund siden, men fordi det betyr så mye for meg tenker jeg å poste det en gang til.

Da jeg var lita så var det alltid en person som stod meg ekstra nært. Nemlig min kjære farfar. Han var verdens beste person og han hadde en utrolig fin evne til å få meg glad uansett hva det var.
Jeg kan ikke huske en eneste gang jeg var sur på han, husker heller ikke at han gjorde noe som såret meg eller som gjorde meg trist. Det eneste jeg husker av farfar, var at han alltid fikk meg til å le.
Da jeg så tilbake på de bildene i dag, så klarte jeg ikke og la være å se på hvor bli jeg var på alle bildene.
Siden det ikke er den personen jeg er i dag så spurte jeg foreldrene mine om jeg alltid var så bli da jeg var lita.
Svaret på det ble ja, og akkurat der og da skjønte jeg ikke hvordan.
Det måtte jo bety at de siste 8 åra har jeg forandret meg noe grenseløst.
Men så skjønte jeg det, for da jeg var syv år. Så dro min aller kjæreste venn, min beste venn fra meg. Altså da selvfølgelig farfaren min. Jeg var så liten, bare syv år og var på vei mot å fylle åtte.
Men jeg var stor nok til å forstå hva det ville si å være lei seg.

Lille Miriam ble heldigvis tatt med i begravelsen hans, noe jeg i dag er evig takknemlig for. Jeg husker at jeg hylte. Ikke fordi jeg var sulten, ikke fordi jeg kjedet meg. Men fordi jeg akkurat da forstod at jeg hadde mistet min absolutt beste venn i denne verden.
Jeg husker at alle folkene så på meg, og jeg skjønte ingenting om hvorfor. Jeg var jo bare en liten unge som hadde mistet den personen i livet mitt som betydde mest. Kunne ikke folk forstå at ei lita jente på 7 år ikke var for liten til å forstå at en person faktisk var borte for alltid?

Nå tenker jeg ikke akkurat på at folk så på meg i begravelsen lenger, fordi jeg skjønner jo hvorfor nå. Jeg har blitt eldre.
Men de bildene fra den tiden hvor han levde, de bildene av meg da. Det er en helt annen jente enn den jenta som sitter her i dag.

Farfar var min, og det vil han alltid være. Det har vært mye forskjellsbehandling i familien min etter at han døde og jeg begynte å bli større. Det har alltid såret meg dypt, fordi den personen som jeg følte at jeg betydde litt ekstra for var ikke med meg lenger, og da se all den forskjellbehandlingen fikk meg lei meg, fikk meg til å tenke.
Farfar var MIN, ingen har noen gang vært så snille mot meg som han, ingen fikk meg så glad som han. Ingen viste så mye glede som han. Han var rett og slett helt ubeskrivelig.

Han er jo fortsatt borte, da han døde var det akkurat som han tok med seg litt av hjertet mitt. Det var bare det at det ikke gjorde noe, for det er ingen jeg heller vil skal ha hjerte mitt enn han. Han  var og er den største delen av livet mitt. Noe han alltid vil være. Det er ingen som vil bli som han, og ingen som vil forstå meg på den måten han gjorde.
Jeg kan aldri la være å tenke på hva han ville tenkt om meg nå. Og om ting ville vært annerledes om han levde enda.
Ville han vært stolt av meg?
Jeg håper det.

Jeg savner han noe helt utrolig, ingenting i denne verden kan beskrive hvor mye jeg savner han. Men han har det nok bedre nå.
Jeg er så glad for at jeg har fått ha han i livet mitt så lenge som jeg hadde. Han vil alltid være med meg i hjertet mitt. Fordi en del av hjertet mitt er med han<3




Bildet av farfar og meg da jeg var en liten baby<3

Jeg skulle ønske du var her hos meg <,3

4 kommentarer

Ratatouille

12.des.2010 kl.21:34

Kjempebra skrevet! :)

Kjenner meg sykt igjen ass...mormora mi døde for 1.5 år siden...savner henne sjukt.. :S

Miriam

14.des.2010 kl.09:00

Ratatouille:

<3

ellenirene

18.des.2010 kl.08:42

Det må visst være noe med oss jenter og bestefedre.. Min trygghet her i livet var min morfar.. Han var aldri bare MIN, men han var like glad i meg, som han var i min bror. -Til forskjell fra de fleste andre. Det at han behandlet oss likt, var faktisk alt som skulle til, for at han skulle bli det mest betydningsfulle mennesket i min barndom.. Og hver gang jeg virkelig sliter, lengter jeg tilbake til tiden da alt ordnet seg når man fikk sitte på bestefars fang mens han leste 91 stomperud i norsk ukeblad for meg..

Men når min jobb her på jorden er gjort (Hva nå enn det skulle være) er jeg sikker på at han står der og holder Thea i hånden og venter på meg.

Miriam

18.des.2010 kl.13:52

ellenirene:

Altså, jeg vet at han ikke bare var min, men han behandlet meg på en helt annen måte enn noen andre i familien gjorde og gjør. Det fikk meg til å føle meg spesiell og hans på en måte. Han var det beste i livet mitt, og jeg har levd lenge uten han nå, men jeg savner han bare mer og mer for hver eneste dag, og lurer på hvordan ting hadde vært nå om han hadde levd.

Skriv en ny kommentar

hits