Jeg savner deg (Miriams place)

Jeg savner deg

Jeg skrev dette innlegget for en god stund siden, men fordi det betyr s mye for meg tenker jeg poste det en gang til.

Da jeg var lita s var det alltid en person som stod meg ekstra nrt. Nemlig min kjre farfar. Han var verdens beste person og han hadde en utrolig fin evne til f meg glad uansett hva det var.
Jeg kan ikke huske en eneste gang jeg var sur p han, husker heller ikke at han gjorde noe som sret meg eller som gjorde meg trist. Det eneste jeg husker av farfar, var at han alltid fikk meg til le.
Da jeg s tilbake p de bildene i dag, s klarte jeg ikke og la vre se p hvor bli jeg var p alle bildene.
Siden det ikke er den personen jeg er i dag s spurte jeg foreldrene mine om jeg alltid var s bli da jeg var lita.
Svaret p det ble ja, og akkurat der og da skjnte jeg ikke hvordan.
Det mtte jo bety at de siste 8 ra har jeg forandret meg noe grenselst.
Men s skjnte jeg det, for da jeg var syv r. S dro min aller kjreste venn, min beste venn fra meg. Alts da selvflgelig farfaren min. Jeg var s liten, bare syv r og var p vei mot fylle tte.
Men jeg var stor nok til forst hva det ville si vre lei seg.

Lille Miriam ble heldigvis tatt med i begravelsen hans, noe jeg i dag er evig takknemlig for. Jeg husker at jeg hylte. Ikke fordi jeg var sulten, ikke fordi jeg kjedet meg. Men fordi jeg akkurat da forstod at jeg hadde mistet min absolutt beste venn i denne verden.
Jeg husker at alle folkene s p meg, og jeg skjnte ingenting om hvorfor. Jeg var jo bare en liten unge som hadde mistet den personen i livet mitt som betydde mest. Kunne ikke folk forst at ei lita jente p 7 r ikke var for liten til forst at en person faktisk var borte for alltid?

N tenker jeg ikke akkurat p at folk s p meg i begravelsen lenger, fordi jeg skjnner jo hvorfor n. Jeg har blitt eldre.
Men de bildene fra den tiden hvor han levde, de bildene av meg da. Det er en helt annen jente enn den jenta som sitter her i dag.

Farfar var min, og det vil han alltid vre. Det har vrt mye forskjellsbehandling i familien min etter at han dde og jeg begynte bli strre. Det har alltid sret meg dypt, fordi den personen som jeg flte at jeg betydde litt ekstra for var ikke med meg lenger, og da se all den forskjellbehandlingen fikk meg lei meg, fikk meg til tenke.
Farfar var MIN, ingen har noen gang vrt s snille mot meg som han, ingen fikk meg s glad som han. Ingen viste s mye glede som han. Han var rett og slett helt ubeskrivelig.

Han er jo fortsatt borte, da han dde var det akkurat som han tok med seg litt av hjertet mitt. Det var bare det at det ikke gjorde noe, for det er ingen jeg heller vil skal ha hjerte mitt enn han. Han var og er den strste delen av livet mitt. Noe han alltid vil vre. Det er ingen som vil bli som han, og ingen som vil forst meg p den mten han gjorde.
Jeg kan aldri la vre tenke p hva han ville tenkt om meg n. Og om ting ville vrt annerledes om han levde enda.
Ville han vrt stolt av meg?
Jeg hper det.

Jeg savner han noe helt utrolig, ingenting i denne verden kan beskrive hvor mye jeg savner han. Men han har det nok bedre n.
Jeg er s glad for at jeg har ftt ha han i livet mitt s lenge som jeg hadde. Han vil alltid vre med meg i hjertet mitt. Fordi en del av hjertet mitt er med han<3




Bildet av farfar og meg da jeg var en liten baby<3

Jeg skulle nske du var her hos meg <,3

4 kommentarer

Ratatouille

12.des.2010 kl.21:34

Kjempebra skrevet! :)

Kjenner meg sykt igjen ass...mormora mi dde for 1.5 r siden...savner henne sjukt.. :S

Miriam

14.des.2010 kl.09:00

Ratatouille:

<3

ellenirene

18.des.2010 kl.08:42

Det m visst vre noe med oss jenter og bestefedre.. Min trygghet her i livet var min morfar.. Han var aldri bare MIN, men han var like glad i meg, som han var i min bror. -Til forskjell fra de fleste andre. Det at han behandlet oss likt, var faktisk alt som skulle til, for at han skulle bli det mest betydningsfulle mennesket i min barndom.. Og hver gang jeg virkelig sliter, lengter jeg tilbake til tiden da alt ordnet seg nr man fikk sitte p bestefars fang mens han leste 91 stomperud i norsk ukeblad for meg..

Men nr min jobb her p jorden er gjort (Hva n enn det skulle vre) er jeg sikker p at han str der og holder Thea i hnden og venter p meg.

Miriam

18.des.2010 kl.13:52

ellenirene:

Alts, jeg vet at han ikke bare var min, men han behandlet meg p en helt annen mte enn noen andre i familien gjorde og gjr. Det fikk meg til fle meg spesiell og hans p en mte. Han var det beste i livet mitt, og jeg har levd lenge uten han n, men jeg savner han bare mer og mer for hver eneste dag, og lurer p hvordan ting hadde vrt n om han hadde levd.

Skriv en ny kommentar

hits